Stamming er en taleflytvanske og en kommunikasjonsvanske. Stamming defineres som ufrivillig manglende flyt i språket og ujevn tale. Vanligvis viser stamming seg som repetisjoner av lyder, stavelser eller ord. Den oppstår som regel i 2-5-årsalderen. 4-5 % av alle barn stotrer (gjentar ord og lyder) i løpet av taleutviklingen, men for de fleste avtar dette etter hvert som man blir eldre. Dette er en normal del av barns språkutvikling, men det kan i enkelte tilfeller utvikle seg til begynnende stamming. Dersom stotringen oppfattes som stamming og skaper bekymring hos foreldre, barnehagepersonell, og hos barnet selv, bør en kontakte logoped.
Et sted mellom 0,7 og 1 % av den voksne befolkningen stammer. Det er tre ganger så mange menn som kvinner som stammer. Stammingen påvirker kommunikasjonen, samværet med andre mennesker og opplevelser den som stammer har av seg selv. For noen kan stammingen også påvirke valg av utdanning og yrke.
Stamming er derfor ikke bare en taleflytvanske, den er også en kommunikasjonsvanske. Ofte forsøker den som stammer å bytte ut visse ord, unngå situasjoner, eller hun/han går inn for å skjule stammingen helt (maskering eller maskert stamming). Resultatet av dette kan bli en ond sirkel av talefrykt, passivitet og isolasjon. Ungdom og voksne kan derfor ha stor nytte av logopedisk hjelp. Denne hjelpen er kommunens ansvar, og dersom ikke kommunen gir tilbud om slik hjelp kan behandlingen dekkes av Rikstrygdeverket etter henvisning fra lege.